Første helgen i august
Siste Nyheter
Følg oss på Fjesbok

Adam Douglas

Hele hjertets sanger

Det er ikke romantikeren som er håpløs. Det er alle de andre som ikke følger hjertet sitt. For Adam Douglas tok det han hjem til Norge.

Han ser ned i bordet når han snakker om seg selv. Han ser bort når han går på gata. Han sier at han har spilt «endel» mens de som kjenner ham sier at få har spilt så mye som ham. Først når han begynner å snakke om musikken, ser han opp.

Adam Douglas er 36-åringen den «ukjente» vinneren av Stjernekamp. Men langt fra et ubeskrevet blad for de som er interessert i blues og soul. Det sies at han har spilt på enhver brun kneipe i det ganske land. Selv sier han at han har spilt «endel». Han underdriver. Han sier at han er «ganske interessert i gitar», mens de som har hørt ham spille vil påstå at han er blant de beste i landet. Adam Douglas er en uamerikansk nordmann.

Ramlet inn i hovedrolle
Han er oppvokst i Oklahoma, bodd i Chicago og Minneapolis. Han nærmest ramlet inn på en scene da han var åtte år og har siden ikke sett seg tilbake.

– Det var et slags hell i uhell. Jeg var åtte år. Jeg var på en ny skole, og hang med en annen som også var ny samme dag. Han var litt interessert i musikk. Plutselig var det oss to og musikklæreren i et rom, og jeg visste ikke det, men det var en audition til en skolemusikal. Læreren spurte om vi kunne synge til en melodi hun spilte, og da sang jeg for første gang til noen noen andre. Jeg endte opp med å få hovedrollen, sier han og smiler.

– Det var superskummelt, jeg kunne ingenting om dette og plutselig skulle jeg stå på en scene og synge solo. Jeg husker knærne mine skalv og at jeg holdt på å tisse på meg. Samtidig var det veldig godt, for endelig hadde jeg funnet noe jeg kunne. Det skjedde helt naturlig. Det er stort å føle at man får til noe. Siden da har det å stå på scenen alltid vært en trygghet i livet mitt. Og jeg lærer fortsatt mye av det. Jeg får ikke nok av det. Jeg kan alltid bli bedre og det er alltid mer jeg kan få med meg. Jeg vil synge bedre, spille bedre, høre bedre og grave dypere. Samtidig føler jeg at jeg kan det litt. Og at folk vil kjøpe billett og komme å høre på – det er en drøm. Som jeg opplever – nå. Det er fantastisk!

Sjelfull fyr
Det er en vanskelig øvelse å plassere folk som Adam Douglas i en sjanger, og det er enda verre å be ham gjøre det selv. Han henter inspirasjon fra pop, soul, blues og country, ispedd masse vokal, gitar, kor og helst med egen blåserekke. Det var på en kjøretur med mor og far han oppdaget soul-musikken første gang.

– Aretha Franklins «Respect» kom på radioen, og jeg hadde aldri hørt noe liknende før. Jeg forelsket meg helt i denne musikken. Fordi soul musikk eller soulful musikk, skal formidle følelser gjennom teksten, det er en helt annen måte å synge på. Man skal levere det som ligger inn i seg. Det føles veldig naturlig for meg, det er slik jeg opplever musikk.

En midtstommernattsdrøm.
Moralen i ethvert eventyr er at man skal følge hjerte for å få oppfylt drømmen. Fortellingen om Adam Douglas er et sånt.

For omtrent ti år siden var musikken på vei til å slippe taket. Adam hadde gitt opp, det var lite spilling og han hadde fått jobb i en sykkelbutikk i Minneapolis. Plutselig dukket det opp en mail fra en tidligere samarbeidspartner.

– Det var et norsk band som hadde hørt på platene mine og trengte en ny vokalist til en turné. Jeg tenkte «Hvorfor ikke?» og var interessert i et eventyr. Så jeg takket ja og dro til Norge på en to og en halv ukes turné. Jeg kom fra et flatt og kjedelig landskap til fjord og fjell, og så midnattsol første natta. Den første spillejobben vi hadde var i Bremanger. Det var da jeg traff hun som nå er kona mi. Jeg hadde sett på henne hele kvelden og glemt teksten mange ganger. Etter turneen dro jeg tilbake til USA, solgte alt jeg hadde og flyttet til Norge.

Man må være sunnmøring for å avsløre at han ikke er sunnmøring. Det er først når han låner amerikanske ord han framstår som unorsk i uttalen. Måten han sier Oklahoma, Minneapolis og «soul music».

– Før jeg flyttet til Norge følte jeg meg aldri hjemme. Nå føler jeg meg endelig komfortabel i det jeg gjør. Jeg er hjemme her.

Jakten på øyeblikket.
Adam Douglas er en spellemann i ordets rette forstand. Musikken hans handler om å spille for folk. Om øyeblikkene som skjer på scenen, og om øyeblikkene som skjer i møtet med publikum.

– Jeg øver mist mulig, fordi jeg vil oppleve energien i øyeblikket. Jeg har alltid likt å være den dårligste i rommet. Det beste jeg vet er å være omgitt av folk som er bedre enn meg, så jeg prøver alltid å plukke de beste musikerne jeg kan og henge meg på dem.

– Musikk er en snapshot av tiden, og det er viktig at det er ekte og menneskelig. Jeg er aldri fornøyd, fordi jeg alltid vil gjøre ting bedre. Jeg synes ikke en låt skal høres lik ut hver gang.
Jeg vil oppleve noe der og da. Også håper jeg at hvis folk tør å høre meg mer enn en gang, at de kanskje får oppleve noe annerledes. Sånn liker jeg det når jeg selv er hører på.

– Jeg klarer ikke å se for meg et liv uten musikk. Det er livet for meg. Det er stort.

Å kjempe med stjernene.
Det var først høsten 2017 at Adam Douglas skulle ta steget ut av undergrunnen og inn i de tusen hjem. Hver lørdag løste han nye musikalske utfordringer i Stjernekamp, og endte opp med å vinne hele konkurransen.

– Jeg hadde ingenting å tape. Jeg var ukjent og tenkte at jeg kanskje kunne være med i et par uker og lære et eller annet. Men jeg hadde aldri forestilt meg at jeg kunne gå hele veien. Jeg har lært kjempemye. Jeg ble en bedre artist og tryggere på scenen av det. Det var så intenst, og jeg måtte skjerpe meg. Men samtidig var det veldig gøy. Jeg lærte at jeg kanskje klarer litt mer enn jeg tror jeg kan.

En ting som skilte Adam fra tidligere vinnere er at han sang sin egen låt i finalen, og vant ikke gjennom å tolke andre sjangere men ved å være seg selv.

– Det var det folk likte. Jeg er veldig ærlig. Alltid. Jeg prøver ikke å være noen andre enn meg. Jeg er bare Adam Douglas, kanskje med en ny hatt iblant.

Drømmen går i oppfyllelse.
Etter Stjernekamp har Adam spilt nesten hver dag. Det var det som var målet. Også har han kjøpt enda en ny hatt, slik en beskjeden mann feirer. Drømmen som gikk i oppfyllelse.

– Det har tatt av på en måte som jeg aldri kunne forestilte meg. Det blir utrolig mye spilling. Og om et år har folk kanskje glemt meg, eller vil se noe annet, men jeg har tenkt å spille så mye som mulig mens jeg kan. Og kose meg! Dette er drømmen, og jeg sliter med å skjønne hva som har skjedd og hva som skal skje framover. At folk vil høre på det jeg driver med. Jeg føler meg superheldig og lykkelig fordi jeg får lov til å holde på med dette. Samtidig er jeg dritsliten, og det er for mye som skal inn i hodet. Men det er dette jeg vil.

Nå venter Norge på Adam og han kunne ikke vært mer klar. Han skal spille mest mulig framover, fra Kristiansand til Svalbard og tilbake. Kneiper, klubber, store scener, kulturhus og festivaler.

Fakta:
Adam Douglas Enevoldsen
Født 1981 (36 år)
Oppvokst i Oklahoma, USA.
Flytta til Norge i 2007, bor på Harestua.
Debuterte med «I May Never Learn» i 2015.
Vant Stjernekamp i 2017.